ANNA WIDÉN

FALL I FALL / TONE GELLEIN

Samtale med Anna Widén – årets vedskulpturkunstner

I år ble fjorårets skulptur liggende gjennom hele vinteren på grunn av kulde og mye snø, og mange ønsket at den aldri skulle forsvinne fra sitt utsiktspunkt. Nå finns bare bilder og minnet tilbake. ‘Jeg skal hoppe etter Wirkola’, sier Anna lett skrekkslagen når vi snakker om begeistringen rundt Baro Jakk (av Erlend Leirdal).

Samtalen går raskt inn i vårt behov for at kunst skal vare evig og det faktum at ingenting er permanent. Widén forteller om en Land Art-skulptur (kunst i landskapet hvor naturen selv er hovedmateriale) i Kjerringøy, Lofoten hvor grunneieren blir så glad i arbeidet at han vil forhindre at det brytes ned, forsvinner, og blir en del av naturen, igjen. Kunstnerne protesterer med verkets intensjon og åndsverksloven for hånden. Grunneieren ’redder’ likevel skulpturen fra å drive nedover et vassdrag, men setter så tilbake verket til sitt opprinnelig sted etter et kontinuerlig påtrykk fra kunstnerne. Hele arbeidet desintegrerte og ble ført tilbake til en stigende elv og videre ut i havet. Evig i en annen form.

Vi sørger gjerne over at noe fint går fortapt, ønsker å la noe være evig, som kunst: støpt i jern, satt på sokkel, bak et glass. Menneskets behov for evigheten og en flukt fra dødens endelige faktum.

- Vårt forhold til naturen er presserende. Vi må forstå hva det er, sier Anna. Fødsel, liv og død og den dramatiske forutsetningen for alt liv, døden. Vi lever i en lineær tidsforståelse og dette hindrer oss i å møte den økologiske krisen. Og jeg tror at skal mennesket som art overleve må vi endre vår tidsforståelse.

Opplevelsen av menneskeheten, viljen til det permanente står i dyp kontrast til forbrukskulturen av bruk og kast. Hva skal være bestandig? Hva skal vi som samfunn velge for en evig tid, som en skulptur i betong eller bronse, og dermed bidra til å skape en fremtid for en ny bronsealder, en gang i framtiden. Kunst kan bidra til å skape behov for nye bestandigheter.

- Vi kan jo ikke få alt hele tiden, ting forsvinner, men Land Art og stedsspesifikke kunstprosjekter, som vedskulpturen, gir folk en unik mulighet til komme kontakt med nye ting, i kontakt med vesentlige ting i livet via noe som vi ofte tar for gitt. Å ’bruke’ natur som materiale er som å koble seg på en strøm av energi.

Temporære kunstformer, flyktige kunstformer som er tidsavgrensede. Hvordan kan vi forsone oss med konseptet og virkeligheten? Når hennes egne verk ute i skogen faller fra hverandre og går tilbake til naturen – nei, hun kjenner ingen sorg. Det er helt i tråd med ønsket og konseptet, selve tilbakeføringen, det tidsavgrensede. Men hvis noen bevisst ødelegger et verk, er det noe helt annet.

Å forsone seg med practical reasons: Å jobbe med skulptur har en del praktiske forutsetninger og det er mye motstand i arbeidsprosessen, man trenger riktig mengde motstand sånn at man ikke går lei. Hver dag som går med, er med på å skape verket. I arbeidet med Etter skeid og avstøpingen av former for å lage treskulpturen til en værbestandig betongsulptur, jobbet Anna tett opp mot sin egen tålegrense. Men hun valgte å gjøre jobben selv, framfør å ansette en assistent.

De praktiske forutsetningene spiller inn og er viktige. Nye verktøy fra Japan bidrar til nye muligheter og skaper dermed rom for uventede uttrykk i hennes kunstarbeid. Men hun er likevel ikke en naturfanatiker, Anna er storforbruker av metallbånd og skruer. Og koblingen av industrielle hjelpemidler og det man finner i skogen er synlig i mye av det hun gjør.

Anna hadde lenge Oslo som base for sitt liv og kunst, men merker etter hvert at noe oppleves som trangt. Hun oppdager sin lave toleranse for avbrudd og fragmentering, og forstår at hun trenger sammenhengende tid å jobbe i. Jeg kommenterer at i verkstedet hennes finns en helhetlig verden: Utsikt til vidstrakte kulturlandskaper på Hadeland. Inne innsamlede greiner som kan være nytt arbeidsmateriale, prøvestykker av Etter Skeid. Nye utstillinger, arbeid på vei og mengder av high-tech verktøy og arbeidsbenker, boksene med treskjærer verktøy fra Japan, tegninger i kull og blyant på veggene, og et hjørne for kaffe og te. Lokalet i enden av en stor låve er isolert og har varmepumpe, men heldekkende arbeidsdresser over to-lag ull er nødvendig i de hardeste delene av en Innlandsvinter. I intense arbeidsperioder er Anna på verkstedet opp mot ti timer i døgnet, også i helgene. Hun rir sin hest på morgenen og triller med el-sykkel ned til verkstedet. El-sykkelen er praktisk i det bakkete landskapet på Hadeland, på vei opp til Glasslåven, hvor hun sitter i styret, eller innom en skole for et nødvendig møte og oppfølging i rollen som kunstkonsulent for nye utsmykninger og kunst i offentlige rom. Men hun liker ikke møter.

Å sette ord på prosessen er litt underlig, bemerker Anna ettertenksomt og samtalen fortsetter i timevis, om kunsten og livet, kunsten i livet og hvordan kunst kan berike og bidra i alle folks liv, også på landsbygda hvor det er langt til store institusjoner, museer, kinoer og all annen tidsfordrivelse og underholdning.

Årets vedskulptur: Verket skal bli en del av landskapet og i mindre grad et objekt plassert på stedet.Integrering og bevegelse er temaer. Vedskulpturen skal illudere en vannstrøm som kommer ut av, går ned i landskapet og ’flyter’ ut i Randsfjorden. En bølgete bevegelse. Hun har selv noen fordommer mot ved. Det er stivt og kubbete! og spørsmålet er om kunstneren selv kan snu om på sine fordommer, mot ved som materiale. Å gjøre om på den kantete veden, til bølgende bevegelse? Å jobbe stedsspesifikt er en form for kunst som forholder seg særdeles nært til stedet, hva kan plassen lades med? Noe som gjør om plassen til noe annet enn det det er fra før av. Widén ønsker å synliggjøre en bevegelse som fra før av ligger i landskapet.

Ja, den bølger nedover, den gir rom for mange assosiasjoner, og i tillegg til ved er ørder materiale, og strips for holde greinene sammen – som en sikring. FALL i FALL ligger der (ennå). Gå se selv.

Tekst og foto: Tone Gellein. Publisert: Festivalavisa “Tid for tømmer” 2018