ANNA WIDÉN

ANNA AV SKOGEN / HC GILJE

Jeg ble først kjent med Anna Widéns kunstnerskap i forbindelse med utstillingsprosjektet UT21 i 2008, hvor norske og polske kunstnere gjorde steds-spesifikke installasjoner og performancer i Lillehammerområdet. Både Anna og jeg jobbet i skogen. Anna viste Trofé 2, et stort dyrehode av flettede grankvister og kumøkk. I likhet med mange andre av Widéns arbeider ble verket til i dialog med omgivelsene. Skulpturen startet som et dominerende element i omgivelsene for så gradvis å forsvinne i terrenget ettersom de organiske materialene forandret seg, utenfor kunstnerens kontroll. Widén ønsker å fremheve det midlertidige og de naturlige syklusene som finnes i naturen.

Anna har selv beskrevet skogen som sitt atelier hvor hun finner både materialene og inspirasjonen til nye arbeider. I tillegg fungerer det også i enkelte arbeider som utstillingsrom, som i nevnte Trofé 2 og i Gulden skog hvor hun i en plantet skog ryddet skogsbunnen for hogstavfall for så å plassere en organisk skulptur av flettede kvister og tjære innimellom de stramt plasserte trestammene.

I de seneste årene har Widéns arbeider dukket opp i midt nærområde i Oslo. På Prosjektrommet på Carl Berner T-banestasjon i 2013 viste Widén trær revet opp med roten, kvistet og hengt opp ned, som slaktede dyr. Vakkert og brutalt, men også med et budskap om menneskers likegyldighet til og vanskjødsel av våre omgivelser. I 2017 dukket Tors bukker opp i Torshovdalen, to bukker i betong med lange krøllete horn, hvor man får følelsen av at de nærmest sprenger seg opp av jorda og bykser ut i dalen. Igjen et arbeide forankret til stedet gjennom den norrøne referansen til Tors hov og skulpturens klatrepotensiale for Torshovdalens yngre brukere.

Hvis jeg har forstått det riktig så er utgangspunktet for støpeformene til Tors bukker laget på samme måte som Etter skeid: to hvilende hester laget i tre som blant annet ble vist på Høstutstillingen i 2016: Skulpturene ble bygget ved å skru og stifte sammen trebiter Widén har funnet, som et ekstremt detaljert tredimensjonalt puslespill, hvor bitene altså var funnet, ikke tilpasset for å passe i skulpturen. Arbeidet gjenspeiler Widéns gjennomgående nitide arbeid med detaljer, og en omsorg og nærhet til materialene hun henter ut fra sitt skogsatelier.

HC Gilje 2018 / Publisert: Norsk Kunstårbok 2018