(utdrag fra prosjektbeskrivelse 2022)
Prosjektets tittel “Grenseskogen” er tatt fra en betydningen av stedsnavnet Lørenskog - Grenseskogen mot leireheimen. Jeg synes det er en god beskrivelse av det grønne beltet som omgir skolen i et ellers tettbygget urbant område.
Idéen til “Grenseskogen” har sitt utgangspunkt i geologiske prosesser. En gang var landskapet vi ferdes i flytende. Stein ble dannet gjennom høye temperaturer, trykk og forskyvinger. Holder du en stein i hånden har du hele denne voldsomme historien bokstavelig talt i fanget. Det som en gang var, er fortsatt her. Jeg tror den innsikten er grunnleggende for en økologisk forståelse av livet.
Om vi antar at steinen har en form for hukommelse så åpnes en helt ny forståelse av landskapet og naturen i vår umiddelbare nærhet. I kontakten som oppstår bygges en relasjon. Som barn har de fleste av oss opplevd å ha en stein eller en pinne som venn. Denne erfaringen ligger igjen hos de fleste og er en tilgang på empatiske følelser. Uten empati ødelegger mennesket verden.
Valget av materiale i de tre kunstverkene som inngår i “Grenseskogen” er fundert i menneskets forståelse av tid og evolusjon. Stein ser vi på som nærmest evigvarende; vi kan ikke oppfatte forandringen som pågår i materialet. Vi sprenger, bryter og knuser stein, og forandrer landskap radikalt fordi vi har verktøy som gjør det fort og lett. Et tre kan vi se vokse, og da forstår vi litt mer av tiden i materialet når vi sager av en gren eller snekrer en hylle. Skogen virker nok mer levende på oss enn en steinrøys, kanskje fordi rytmen i skogens væren er mer lik vår egen oppfattelse av tid.
Sammen med disse to hverdagslige men samtidig dypt eksistensielle materialene tilføres bronse. Bronse er en legering av kobber og tinn, to grunnstoff som på mange vis forandret vår historie. Mennesket begynte å skape smykker, mynter og våpen, objekter som kanskje forsvant, men så dukket opp igjen i en annen tid og lærte oss om vår historie. Menneskets voksende kunskap om omforming av metaller førte til store forandringer i verden. I vår tid står utvinning av grunnstoffer helt sentralt i miljø- og klimakampen. Landskap og natur mot grønn energi. En absurd motsetning.
Det visuella formspråket med fuglen som bærende figur og steiner med øyne kan vanskelig unngå referanser til verdens mytologier. Fuglen er en levende skapning fra urtiden som fortsatt eksisterer på jorden. Likt steinen er den bærer av en dyp og gammel historie. Fuglen er det eneste dyret med fjær og en hul beinstruktur som muliggjør oppdrift. Mennesket kan ikke fly. Vi prøver hardt med ulike metoder, men vår kropp er ikke fuglens. Fuglen som metafor for frihetslengsel og ferdsel mellom liv og død ligger dypt i oss siden langt tilbake. I steinens øye kan vi skue fortid og fremtid og reflektere over begrepet tid – hvor mystisk dette egentlig er og hvor ulik vår menneskelige tid er i forhold til en flue eller en stein.
Man kan anta at animismen var menneskets første oppfattelse av en åndelig verden. Alt som finnes har en sjel, en ånd. Ved å vende blikket mot verden med et animistisk øye kan vi kanskje forstå vår egen plass blant fugler, trær og steiner.